”I begynnelsen var alt kaos.
For å skape trygghet og beskytte oss mot angsten, bygger vi mennesker kosmos.
Orden og strukturer. Våre konstruksjoner holder oss oppe som mennesker, og
beskytter oss mot det usikre ”. Mennesket har stadig
behov for å kategorisere hverandre, det er slik vi skaper trygghet. Trangen til
dette er noe av det mest fundamentale ved menneskets vesen. På et grunnleggende
nivå er dette faktisk helt nødvendig for at vi skal kunne sette oss selv og
verdenen rundt oss i kontekst. For det meste foregår dette helt automatisk og
er stort sett uproblematisk. En mer identitetsorientert kategorisering kan være
et stykke mer kompleks. Her kommer kjønnsrollene inn, kvinner og menn, allerede
fører dette til problemer for noen. Innen kjønnsforskning er det vanlig å
betegne mønstre av forskjeller mellom
kvinnelig og mannlig for kjønnsmaktsystemet, en betegnelse som brukes om
strukturelle, relasjonelle og symbolske differensieringer mellom menn og
kvinner.Kjønnsmaktsystemet kan, ifølge Hirdmann, en svensk professor i samtidshistorie, karakteriseres
ved to logikker:
·
dikotomien, som deler samfunnet i
mannlige og kvinnelige områder
·
hierarkiet, der mannen er det
normale og allmenngyldige
... Det
er stadig fokus på hva som er normalt i den for stand, men i realiteten anses
det å være en smal margin. Kategorisering av mennesker opp imot det
’normale’ vil være i større grad
problematiserende, da avvik fra (hetero)normativiteten stempler en som
annerledes og unormal. Der noen vil bære skam over det å være unormal og et
forklaringsbehov oppstår. Hvor en er nødt til å forklare seg og gå i forsvar
for de verdier og valg en har tatt. Det kan trekkes som konklusjon at det er
omgivelsene som skaper dette behovet. Slik eksempelvis, komme ut av
skapet, problematikken, som samfunnet pålegger de som styrer unna
heteronormativiteten. Dette gjelder også barnløshet, hvor en bryter med det
heteronormative, å få barn og danne familie. Der bruddet ikke er selvvalgt.
Alternativene
I begynnelsen var det en mann og en kvinne, og
var de fruktbare fikk de barn. Senere ble
mulighetene flere, mange flere, i dag kan vi ta hjelp av prøverør,
donere sperm, adoptere embryoer og til og med leie en livmor. Adopsjon er også
en vei å gå, men en adopsjon kan være lang og
energikrevende, og ikke alle er villige til å gjøre dette. Som nevnt tidligere er det i menneskets natur å forplante seg. Slik har verdenspopulasjonen økt helt siden mennesket ble til. Vi er innlært denne trangen om å produsere avkom med vår partner. Fra vi er små av blir vi stimulert til å ønske det ideelle monogame kjernefamilie livet. Videreføring av biologi (gener) er et av målene vi heteronormt har. Det ligger også forventninger til grunne , at man skal slå seg til ro og få egne barn, og det skal skje før den biologiske klokken slutter å tikke. Drømmen om å få barn, som mange har fra de er relativt unge, kan av ulike årsaker ikke bli realisert. Selvsagt er det ikke slik at alle føler at de trenger barn i livet sitt heller, men for de som lengter sårt etter barn, sitter da igjen med noen knappe valg og et smalt håp om å realisere dette, på en alternativ måte. Et valg om å ta ukonvensjonelle veier for å få avkom bryter helt klart med heteronormene men hvor langt er man villig til å gå for å få det livet man ønsker. Dette handler i stor grad om selvrealisering.
Barnets
beste
Er det egoistisk å lengte etter barn om man ikke kan få dem på naturlig
vis? Lengsel etter barn er på sett og vis, lengsel etter liv. For noen er det en trygghet å få barn, med tanke på ensomhet og alderdom. Det er også de kvinner og menn som ikke ønsker barn. På en annen side derimot har vi de kvinner som ikke kan få barn. Er det egoistisk av dem å prøve på en annen måte. Hvor går grensen og til hvilken pris.
Å få barn er ingen
rettighet, men det er en gave. Livet selv, å få leve er en gave, og alt som
hender i livet, både det gode og det onde, er potensielle gaver. Det er en
omstridt debatt om man har rett til å få barn. Før var det ingen muligheter
til å få et barn om man ikke var fruktbar. Men når mulighetene kom, med forskning
og medisin, så er det helt klart at mange ønsker å forsøke.
Hva er så barnets beste? Er det mindre egoistisk å adoptere enn å benytte seg av
surrogati?
Begrepet barnets beste er
særskilt vag, en skal tro at det som er best for barnet i første omgang er å ha
optimalt bra gener og miljø. Med dette som utgangspunkt står barnet sterkt og
har muligheten til et så bra liv som mulig. Sånn sett så har ikke barnets beste
noe med en genetisk kobling til foreldre, så adopsjon er en mulighet med dette som grunnlag, der barnet ikke har det biologiske båndet til sine foreldre.
Barn behøver
lengtende foreldre, som kan gi barnet en stabil oppvekst og et stabilt liv,
tilstrekkelig med kjærlighet og omsorg. I boka norske seksualiteter blir dette
med omsorgsevne tatt opp, der en transseksuell kvinne forteller om sin drøm om
å få barn, slik andre kvinner også har et ønske om. Hun bærer den oppfatningen
av at enkelte kvinner som er født kvinne, ikke oppfyller ’kvinneligheten’
optimalt, slik hun ser på det. Med det menes den kvinnelige trangen for å vise
omsorg overfor mann og barn, hvor hun påpeker noens kvinners ønske om karriere
overgår det fundamentale som hun mener en kvinne skal ta for seg. Med dette kan man komme frem til en
forståelse om at omsorgsevnen en har, ikke har noe med kjønn å gjøre, men er
helt individuelt. Hvor det er fullt mulig at denne transseksuelle kvinnen hadde
hvert en mye bedre forelder til et barn, enn en annen kvinne. Videre kan man
påpeke at barnets beste ikke går direkte ut på at det må være to foreldre, eller foreldre av
hvert kjønn. Det kan diskuteres om det har noen hensikt å sette grenser ved
nettopp dette. Skulle ikke et lesbisk par for eksempel være like gode foreldre
slik som et heteroseksuelt par. For hva har seksualiteten med evnen en har som
formynder.
Surrogati
De som opplever å være
ufrivillig barnløse har en rekke avgjørende valg å ta. Tidligere nevnte jeg
noen måter å få barn på, hvor her skal metoden surrogati settes i fokus. Det er
en rekke sider ved dette alternativet som bryter med heteronormativiteten. Her
er det fortsatt like viktig å sette barnet i fokus, men også selvsagt
relasjonen til kvinnen som låner sin kropp bort til fordel for andre som ikke
kan få egne barn. Allerede her har vi et stort avvik, hvor det normale ville
vært at kvinnen som bærer frem barnet vil bli regnet som mor til barnet. I
denne sammenhengen er kvinnen kun en levende livmor på utlån, noe som er veldig
spesielt. En annen side av surrogati
debatten er om en skal la det bli kommersielt. Skal kvinnene få betalt i en
forstand, eller vil dette da kobles til menneskehandel, slik som eller på lik
linje med prostitusjon. Eller skal kvinner ta seg til takke for å kun være
glade for at de kan hjelpe til. Selv ved å unngå å gjøre dette om til noe
kommersielt, vil rådende normer utfordre heteronormativiteten.
I- og u- lands
problematikken spiller også inn her. Skal man tillate at dårligere stilte
kvinner fra u- land skal ta på seg jobben og risikoen som kommer med et
svangerskap. Det virker som om at det er til en grad mer akseptabelt å brukte
surrogatmødre fra i land som USA og England, men er det det. Det er ikke godt å
si hva som må tilrettelegges for at det skal bli mindre avvik til
heteronormativiteten. Surrogati debatten er kompleks, hvor det er atskillige
gråsoner. Det er ulike grunner til at en velger nettopp surrogati for å
realisere lengselen etter barn. Heterofile par, homofile par og single søker
alle det samme, de vil ha barn. Slik jeg nevnte innledningsvis er barn meningen
med livet for mange. Det virker da urettferdig for noen som ikke har muligheten
til å få barn selv, å forbli barnløs, men så har vi også de som kanskje ikke
egner seg som forelder og som på sett og vis ’designer’ et barn, som personen
har ingen genetisk tilknytning til. Da er det fort ikke like greit, og man
kritiserer lett personens valg. Barn er ikke menneskerett, men mer en gave. Det
er ikke nødvendigvis egoistisk av disse ufrivillige barnløse å prøve metoder
slik som surrogati, når det til rettelagt i andre land.
Det skal ikke mye til for å bryte med normene. Judith butler, en professor i litteraturvitenskap, hevder at det kun er de som har stått i
bruddet med normen og som har blitt sett på som avvikere, som vet hvor sterkt
normen kommuniseres, og dermed vil forstå hvorfor en bør stille seg kritisk til
den. På sett og vis stemmer vel dette, men hvorfor skal man ikke kunne stille
seg kritisk til disse normene, til en viss grad, selv uten å ha måtte ha gjort
et brudd på dem selv. Dessverre er det ikke alle som er like åpensinnede til å
innse og sette fingeren på de ulike aspektene av en sak.
Det er viktig å ta til rette for
individualliserng. Det finnes ingen presise rammer for
kjønn og seksualitet. Når det kommer til
ukonvensjonelle metoder å få barn på, må man prøve å se begge sider av saken.
Surrogati vekker en rekke spørsmål, slik som er det greit at en kvinne skal
låne sin kropp bort, skal man la det bli en kommersiell sak, eller en form for
en god gjerning der kvinnen skal bare ta til takke for at de gjør noen andre
lykkelige. I bunn og grunn så omstridt som det er å benytte seg av surrogati,
er dette en individuell sak, helt ut i fra hvem som skal ta det i bruk, hvor
surrogatmoren kommer fra, og om det er barnets beste. Da det er så mange gråsoner i denne problematikken, er det vanskelig å ta stilling til, eller generalisere surrogatidebatten.
Det forventes mye av oss i samfunnet,
det er mange normer og verdier en må stadig vekk konfrontere, og kjønnsroller å
fylle. De aller fleste har det samme ønske om det ideelle livet. Der noen må ta mer ekstreme tiltak for å oppnå det samme. Noe som vi utenforstående ikke
helt kan forstå, med mindre vi står i samme situasjon selv. Det er vanskelig å
sette seg for eller imot dette med rettigheten til å få barn. Da barn er i
samfunnet noe så fundamentalt, og med de ressurser vi har ved hjelp av
teknologi og medisin, skulle vi kunne hjelpe de som ikke klarer å få barn på
naturlig vis. Det er ikke lett som ufrivillig barnløs kvinne å leve med en
knust drøm, og snarere identitet, for så å være klar over at det finnes
alternative metoder der ute som kan gi henne det hun ønsker seg. Selv om det
ikke er lov med surrogati i Norge, er det forståelig at en viss grad av kvinner og menn reiser ned til andre land for å realisere sin lengsel etter
barn. Lengselen de har er like stor som alle andres, og de som ønsker barn av
de rette grunne burde få en sjanse.
Sheery K.
Innlegg
0 kommentarer: